Bergen, Hamar, Oslo og resten av mitt liv i korte trekk.

Bergen er min fødeby og jeg er nært knyttet til byen, som de fleste andre bergensere.

Likevel var det en tid hvor jeg ikke kunne komme meg fort nok unna byen. Det føltes som om man bodde i en liten tett bygd hvor alle visste hvem alle var og ingenting jeg gjorde slapp unna mine foreldre. Når jeg tenker etter så var det nok en god del opprør og hormoner som lagde de fleste problemene. Man er tenåring og tror man er ufeilbar og et supermenneske som aldri kan ta feil og skade av noen som helst. Jeg dro til Hamar som 19 åring og trodde gresset var grønnere på andre siden, (hihi, hvor feil man kan ta). Hamar var flott og jeg hadde mye moro med mine venninner der oppe. Etter ca 6 mnd dro jeg til hovedstaden som virket langt med attraktiv enn lille Hamar på det tidspunktet. Jeg ville jo vekk fra småbymentaliteten og Oslo virket veeeldig stor den gangen.

Jeg fikk meg en samboer og nye venner. Vi hadde det flott når vi kunne være oppe til langt på natt, lage boller midt på natten og sluke det meste vi kom over av feil mat til feil tid på døgnet. Jeg este ut og overhørte alt av sunn fornuft som kom fra både familie og bekjente. Jeg var fortsatt usårlig, trodde jeg. Vi fortsatte med vårt usunne liv og gjorde som vi ville. La meg si det sånn, jeg ble veldig sent moden. ;-)

Etter noen år som snylter på både samfunnet og mine foreldre skjønte jeg at tiden var inne for å ta affære. Jeg flyttet omsider til Bærum og begynte der å revurdere livet. Nå kan det selvsagt diskuteres hvor langt jeg har kommet, men jeg har nå personlig merket bedring i livet siden. Dessverre var det noe sent for kroppen, så jeg utviklet diabetes. Å gå ned i vekt føles som en umulighet, men klarer alle andre det, så går det vel for meg en gang også. En treningspartner hadde gjort seg, men men.. man får ikke alt her i livet.

Jeg bor i dag i Lier i nærheten av Drammen, har en snill partner, en stedatter, en katt og en hund. Et riktig A4 liv, som jeg tidligere bedyret at jeg IKKE skulle ha. Men, du verden så godt det er likevel.

Bergen, ja, Bergen savner jeg hver dag, men folka der kommer ofte på besøk, så jeg overlever å ha blitt østlending, enn så lenge. Kommer nok til å sette kurs mot byen mellom de 7 fjell en eller annen gang...